Det blir bedre.

Det er tøft for tiden. Som om en tung, svart sky henger over hodet mitt til enhver tid. Jeg er redd for hva som holder på å skje. Hvor er jeg på vei? Dukker mitt gamle jeg opp igjen snart? Den som ikke elsker andre menn.. Den som skyver dem vekk i avsky... Jeg kunne ikke holde på en kjæreste lenge, for etter en periode satt jeg han på svartelisten. Jeg orket ikke tanken på at han skulle røre ved meg igjen.


Av og til dukker det opp små glimt og åpenbaringer. Ting fra gammelt av som jeg har glemt, men som ligger der i underbevisstheten. Ting som at Erik lærte meg hvordan man skulle få en mann til å komme med hendene. Når disse glimtene huskes gjør det vondt. Det gjør så vondt!!! Det er som om en bølge av følelser svinger over meg... drukner meg... fortvilelsen... smerten... og det gir seg ikke. Jeg er så redd for hva som venter meg.

Jeg føler meg patetisk, for jeg vet selvfølgelig at det som hendte ikke var min skyld. Jeg forstår det. Heller er jeg ikke redd for at det skal skje igjen. Jeg frykter ikke Erik på noen som helst måte. De som kjenner situasjonen antar at den er under kontroll. Det er den for så vidt også. Jeg hater han ikke, men jeg vet ikke hvor mye mer av han jeg klarer. Noen mener at det er så lenge siden. Jeg må jo legge det bak meg... og det har jeg jo gjort... men innimellom innhenter fortiden også meg...


Forholdet mitt... jo... jeg sliter... men henger også fast, for jeg vet at jeg elsker han. Men de vonde bølgene har dukket opp så ofte i det siste. Det er sikkert vondt for han også, for jeg greier ikke snakke om det. Han merker nok at noe er galt, men jeg har lukket igjen skallet mitt. Noe som jeg også er bevisst på at er feil, for man bør snakke om ting... men jeg orker ikke nå. Hverdagen går fint. Jeg stiller opp 100% for ungene, og jeg vet at jeg er en god mamma for dem. Det er om kvelden når det blir stille at tankene kommer. Når jeg hører mine egne hjerteslag.


Samlivet... det kroppslige... det gjør psykisk vondt. Jeg får ikke til på samme måte som før. Det er nok på grunn av dalen jeg er nede i nå, og jeg antar at også det vil passere når jeg er på vei opp igjen. Jeg orker ikke, vil ikke, klarer ikke... det går bare ikke. Jeg når ikke frem om du skjønner. Etterpå smeller det. Jeg ligger med ryggen mot han og biter tennene sammen mens jeg konstentrerer meg om å puste. Det var ikke slik det skulle bli. Jeg ville bare at det skulle bli bra! Det blir sikkert bedre neste gang. Han sovner, uvitende. Og jeg vet at jeg burde sakt noe... men jeg klarer ikke snakke om det akkurat nå. Det blir nok bedre snart.